Hvordan snakker vi i programmer som handler om tro, ideologi og kirkelig virksomhet?
TVLs hovedmålgruppe er mennesker som er åpne for tro. Vi ønsker å ha en inkluderende grunnholdning til seerne. Det innebærer at vi er forsiktig med å sette merkelapper på medmennesker. Ingen av oss vet hva den andre tenker dypest inne. Selv mennesker som sier de ikke er kristne kan i neste setning si: «Men jeg tror på Jesus og alt det der, altså.»
Det er en grunnholdning i alle program at vi ikke ønsker å kategorisere noen, eller gi dem følelsen av å befinne seg i en annen klasse enn de som er på innsiden av TV-ruta. Dette er særlig aktuelt i program som formidler forkynnelse. Vi oppfordrer våre formidlere til å unngå å omtale kristne som om dette er en definert gruppe i det norske samfunnet. Snakk heller om troen, og om hva det betyr for deg personlig å være kristen.
Et inkluderende språk
De språklige forskjellene mellom mennesker med og uten en aktiv kirketilhørighet kan skape ganske høye barrierer for kommunikasjonen. På TVL ønsker vi å ta dette på alvor. Vår klare oppfordring til alle som lager programmer til kanalen er: Forsøk å bruke et alminnelig språk.
Noen eksempler:
- Ordet «Herren» er vanlig i liturgi, salmer og bibelske sitater, men svært sjelden i dagligtale. Bruk «Gud» når du snakker om Gud. Det er lettere å identifisere seg med.
- Ordet nåde er et kraftfullt og viktig teologisk uttrykk. Brukt og forklart på riktig måte kan det fungere svært godt. Men noen ganger inngår det i ord og utrykk som skaper avstand og usikkerhet. For eksempel uttrykket «jeg fikk nåde til å …». Hva betyr det egentlig? Betyr det at Gud grep inn? At vi hadde flaks, eller at vi fikk noe til? Styr unna på TV.
«Herren» brukes svært sjelden i dagligtale. Bruk ordet «Gud» når du snakker om Gud.
Et mer ydmykt språk:
Noen ord og vendinger krever at seeren er innforstått med en spesifikk tolkning av tilværelsen. Hvis man ikke er det, kan ordene i beste fall oppleves som litt rare – i verste fall som at man tar Gud til inntekt for egne meninger og handlinger.
Noen eksempler:
- I stedet for å fastslå «Herren sa til meg at jeg skulle …» kan du si: «Jeg opplevde at Gud ville at jeg skulle …».
- «Herren har vært med hele veien» er et mer forsiktig og takknemlig vitnesbyrd. Seerne forstår at dette er en subjektiv betraktning. Men hvorfor ikke formulere det som nettopp det? «Jeg har opplevd at Gud har vært med meg hele tiden»?
Det handler først og fremst om å unngå uvanlige uttrykk. Tenk deg at du er på butikken – ikke i kirken eller på bedehuset.
I stedet for å fastslå «Herren sa til meg at jeg
skulle …» kan du si: «Jeg opplevde at Gud
ville at jeg skulle …»
Hvis vi lytter bevisst til kristnes måte å snakke på – særlig når de snakker med hverandre – oppdager vi at språket er fullt av uttrykk som er fremmedgjørende. Her er noen reelle eksempler fra en samtale der to pastorer (fra menigheter som forsøker å tilpasse seg kirkefremmede) snakket om troen sin:
… fikk et budskap i tunger …
… Gud er mektig nok …
… har en lengsel etter …
… det som blir forkynt kommer fra en åpenbaring …
… (budskapet) sanksjonerer …
… koble med Jesus …
… vi har en ånd …
… oppleve Guds nærhet …
Ingen ting av dette er i og for seg galt å si: Men seerne og lytterne kjenner seg ikke igjen i formuleringene. De kan ganske enkelt gjøres mer nøytrale:
… talte i tunger/praktiserte det som kalles tungetale …
… Gud greier å …
… føler et sterkt behov for …
… det som sies er noe mer enn vanlige ord …
… (budskapet) treffer noe i meg …
… bli mer fortrolig med hvem Jesus er …
… vi har noe dypt inne i oss …
… få en erfaring (eller følelse) av at Gud er der …
Vårt beste tips er: Lytt til Egil Svardahl. Han er et godt eksempel på at det er mulig å uttrykke det kristne budskapet på en inkluderende måte.
I en mer liturgisk sammenheng er det noe helt annet. Bønner og taler/vitnesbyrd må være forberedt og tilpasset seerne. Men ritualer skal selvsagt følge kirkens og den enkelte menighetens tradisjoner.
Samlende linje
Det er rom på TVL for ulike ståsted i teologiske spørsmål. Derimot sier vi nei til splittende og polariserende retorikk.
Dette gjelder i første rekke omtalen av meningsmotstandere. Å angripe, karikere eller mistenkeliggjøre medkristne og deres ståsted gir en dårlig TVL-kultur. Vis tydelig at du har respekt for dem du er uenig med.
Det betyr ikke at konfrontasjon alltid er galt. TVL har debattprogram der dette kan skje. Å gjøre det i programmer der meningsmotstandere ikke kan forsvare seg er derimot mindre konstruktivt.
Å angripe, karikere eller mistenkeliggjøre medkristne og deres ståsted, gir en dårlig TVL-kultur.
I de aller fleste programmer er det nyttig å være bevisst på hvilket publikum man har.
Da ideen om TVL ble lansert, spurte en kristen leder lurte på om de «ikke fikk lov til å» formidle sitt syn på tema det er sterk uenighet om blant kristne.
– Er dette noe dere vanligvis tar opp på et møte der dere ønsker å formidle det kristne budskapet for kirkefremmede, spurte vi.
– Nei, det har jeg aldri opplevd, var svaret.
– Hvorfor da på TVL?
Lederen medga at vi hadde et poeng. Det er dette det handler om.
Det er ikke bare lov – det er ønskelig – at seerne møter ulike perspektiver på TVL. Det er angrep på andres ståsted i proklamerende form vi vil styre unna.