«Jeg lurte om jeg kunne få lenken til TVL-programmet der Gerd Liv Valla blir intervjuet av Kjell Magne Bondevik. Jeg har lyst til å dele det på Facebook.»
Mannen i andre telefonen kan være i 70-årene. Jeg hører at han er oppegående og orientert. Han kaller seg en «helt vanlig fyr», og jeg skjønner at han mener trosmessig. Han er ikke veldig kirkelig aktiv, med andre ord.
«Nei, for du skjønner», sier han på slutten av samtalen. «Jeg har tenkt at hvis hun kan være kristen og engasjere seg i kirken, da kan jeg det også.»
Veien til tro kan være kronglete, for oss mennesker. For noen blir møtet med Jesus overveldende. Det begynner å bli mange som forteller at de er blitt kristne, har nærmet seg troen, begynt å gå i kirken eller begynt å be, etter å ha sett på serien The Chosen på kanalen vår. Det går et lys opp for dem når de oppdager hva Jesus må ha betydd for menneskene som var sammen med ham. De får et sug etter å omgås ham, de også.
Men vi har en annen kategori av TVL-seere. Jeg ble særlig kjent med dem da jeg hadde praksis som prestestudent på Drammen sykehus – noen år før TVL ble startet opp. Jeg ante rett og slett ikke at det var så mange av dem: Mennesker som egentlig trodde på Gud, men som ikke trodde Gud var interessert i dem fordi de ikke var gode nok. Derfor holdt de seg unna kirken.
Slike mennesker tar ofte kontakt med oss. De ringer for å få hjelp til et praktisk problem, for å fortelle om en ordfeil i en undertekst, eller for å takke for at vi finnes. Når jeg spør dem hvilke programmer de liker å se på, er svaret «Intervjuer om tro med kjente mennesker»: Reisen hjem, Min tro og Dialogen.
Og så kommer det gjerne: «De ligner på meg selv. Likevel kaller de seg kristne. Likevel går de i kirken. De tør å si at de tror. Det har ikke jeg våget, før jeg begynte å se på TVL.»
Det skjer noe med deg når du tør å si til deg selv at du tror. Du begynner å se på livet på en annen måte. I TVL kaller vi det å løfte blikket.